Industridesign (Industrial Design) springer ut fra to retninger: Den kunstneriske (kunst- og designskoler) og den tekniske (polytekniske skoler).

Den kunstneriske tilnærmingen har sitt utspring i kunst- og håndverktradisjonen. Noen av de første som benyttet benevnelsen industridesigner (Industrial Designer) kom fra dette miljøet. De arbeidet i hovedsak med formproblematikk, der håndverkstradisjonen bygger på gjentagelsesprinsipper, kjent erfaringsbasert kunnskap, og der den kunstneriske tilnærmingen appellerer til søken etter nye løsninger på produktets uttrykk og funksjon (Arts & Craft-bevegelsen i England på 1800-tallet). Dette var langt på vei situasjonen inntil industridesign begynte å få en fastere kultur både profesjonelt og akademisk mot slutten av 1950-tallet.

Forskjellen mellom en industridesigner og kunstner ligger i at industridesigneren erverver seg kunnskaper om andres behov og søker etter produktfordeler som også andre fagutøvere i andre profesjoner er med å definere. Industridesign innebærer et uttrykk for kommersiell målsetning, det vil si det motsatte av kunst. Dette fordi industridesigneres svar på problemene er knyttet til økonomiske midler, funksjonelle behov og estetiske uttrykk for å skape merkevarer for bedriften. I motsetning til industridesigneren, søker kunstneren det unike og personlige uttrykk.

Innenfor noen arkitekturutdanninger undervises det i industridesign, der design er en faglig fordypning i slutten av studieløpet. Det designfaget har felles med arkitekturfaget er kunstfaglig pedagogikk i sin faglige tilnærming til å arbeide med funksjonelle estetiske uttrykk. Forskjellen mellom en arkitekt og en industridesigner ligger i arkitektens forhold til bygget, stedet og kontekst, samt rommet som funksjon og størrelser som strekker seg utover menneskekroppens dimensjoner i sin søken etter løsninger. Når arkitekten er ferdig med sitt bygg eller sine installasjoner på stedet som er valgt, kan ikke publikum velge seg vekk fra løsningen. Løsningen står plassert i det offentlige rom. Kjernen i industridesigneres faglige tilnærming, sammenlignet med arkitekten, er forholdet mellom produktet og bruker, der gjenstanden som regel referer seg til dimensjoner ved siden av menneskekroppen. Dessuten er kjernen i industridesignfaget produkt og masseproduksjon. Slik sett representerer produktet et valg forbrukeren må gjøre. Valg av produkt er frivillig – og produkter konkurrerer ofte med hverandre.

Både ingeniøren og industridesigneren arbeider med å planlegge, konstruere og produsere industriprodukter og systemer, men deres virksomheter er ikke identiske. Det er riktignok flere områder der fagemner overlapper hverandre, i det begge har med funksjonelle, teknologiske og produksjonsmessige kunnskaper å gjøre. Industridesignerens aktiviteter, i motsetning til ingeniørens, er mer basert på kunnskaper som kommer fra human teknologi, estetisk erfaring og fagemner i områdene kultur og samfunn. Ingeniøren støtter seg derimot i større grad enn industridesigneren til naturvitenskapelige områder, som også gjenspeiles i produktets design (engineering design). Forskjellen mellom en industridesigner og en maskiningeniør ligger i at industridesigneren søker i kriterier definert i brukerbehov og kommuniserer produktet igjennom estetisk forklaring (opplevelse og merkevare).

Det bør understrekes at det ikke finnes klare grenser i aktivitetsforløpet i et produkts tilblivelse. Et samspill mellom fagfolk som trenger hverandre er viktig. Disse to ovennevnte utdanningsretningene har forent seg i fagdisipliner innen næringsrett design.

Profesjoner som springer ut fra andre fagretninger må bygge sine studieplaner på deler av etablerte fag. Studiestedene i design har måttet sette sammen sin studieplan der teorien også benyttes av andre studieretninger. I en tidlig periode ble designutdanningen derfor tverrfaglig. Industridesign bygger på flere emner innenfor tekniske, merkantile og kunstneriske fag, og er derfor flerfaglig. Selve designfaget skapes i den prosjektrettede undervisningen. Nye fag og utdanningsretninger, som industridesign, bruker noe tid til å etablere seg som egen profesjon og med egen forskning. Fagutøvere som arbeider innenfor næringsrettet design er fortsatt et smalt og uoppdaget yrke, men som ekspanderer i flere land. Så kan vi stille spørsmål hvorfor industridesignerens virkeområde ekspanderers opp i løpet av 1900-tallet.

Ser vi på de store paradigmeskiftene i industriell produksjon vil tre forhold klart stå frem som forutsetninger for innovasjon og kreativitet. Forutsetninger og forhold som tiden gir produktutviklere og designere er nye materialer (1), nye produksjonsmåter (2) og nye demografiske samfunns- og familiestrukturer (3). De to første forhold har med naturvitenskapelig kunnskap å gjøre som ingeniører behersker og det tredje forhold er forankret i humanistisk- og samfunnsrelatert analyse og tenking som ofte industridesigneren benytter i sine studier for å skape innovasjon.

Sammensetningen av fag i industridesign og dermed selve yrkesutøvelsen har klare historiske trekk innenfor tre retninger (tradisjoner):

– Industriell utvikling der helheten og de sosiale engasjement står sterkt.

– Markedsorientering, opplevelse (mote) og produktestetikk synes å være viktig for å fange interessen hos kjøperen. Opplevelsen gjelder både i betraktningsøyeblikket og der brukeren av produktet blir deltaker i brukssituasjonen.

– Brukerfunksjon og mann/maskin er toneangivende for å beskrive brukerfordeler og effektivitet.

Dette har resultert i at utdanningene har tatt opp i seg fagemner innenfor teknologi (teknologifag) og form- /fargelære (kunstfag), marked (merkantile fag) og ergonomi (samfunn og menneske). Dette har resultert i fordypningsområder ved opprettelse av fagdisipliner innen industridesign. Arbeidssituasjon i et kompleks verden synes å ha behov for spesialisering med utgangspunkt i ulike arenaer både industrielt og samfunnsmessig. Slik skapes disipliner innenfor industridesign og gjør at faget står frem som en profesjon. Disiplinene springer ut av profesjonen. Behov i samfunnet og i næringslivet for spisskompetanse skaper faglige fordypninger. Forskning gjort av profesjonsutøvere forsterker dette bildet. Det er utdanningene som har hånd om forskningen. Derfor er fagdisiplinering som oftest lagt under institutter i de fleste land med designutdanning. Fagdisiplinene er:

– Produktdesign – En fagdisiplin som innbefatter industrielt fremstilte produkter for allmenn og profesjonell bruk.

– Transportdesign – En fagdisiplin der design dreier seg om produkter og systemer til å frakte mennesker og gods.

– Offentlig design – Produkter og systemer som en integrert del av et ute- eller innemiljø.

– Interaksjonsdesign – En fagdisiplin som har som oppgave å definere atferden til produkter og systemer som mennesker kan samhandle med.

Slik tradisjonen beskriver industridesignerens virke og kompetanseområder står menneskets relasjon til det konkrete produkt mest sentralt. Samspillet mellom bruker og produkt innbefatter kjennskap til menneskets fysiologiske forutsetninger (ergonomi) og psykologiske forhold (persepsjonspsykologi og opplevelse inkludert estetikk). Disse to baser benytter industridesigneren seg av både innen markedsrelasjoner og kommunikasjon, teknologi og innovasjon. Industridesign tilhører the making disciplines (Professor Halina Dunin-Woyseth). Innovative metoder (designmetodikk) med basis i både intuitiv og systematisk analyse i formgivningsprosessen er det sentrale pedagogiske trekk.