Industridesign (Industrial Design) springer ut fra to retninger: Den kunstneriske (kunst- og designskoler) og den tekniske (polytekniske skoler).

Den kunstneriske tilnærmingen har sitt utspring i kunst- og håndverktradisjonen. Noen av de første som benyttet benevnelsen industridesigner (Industrial Designer) kom fra dette miljøet. De arbeidet i hovedsak med formproblematikk, der håndverkstradisjonen bygger på gjentagelsesprinsipper, kjent erfaringsbasert kunnskap, og der den kunstneriske tilnærmingen appellerer til søken etter nye løsninger på produktets uttrykk og funksjon (Arts & Craft-bevegelsen i England på 1800-tallet). Dette var langt på vei situasjonen inntil industridesign begynte å få en fastere kultur både profesjonelt og akademisk mot slutten av 1950-tallet.
Forskjellen mellom en industridesigner og kunstner ligger i at industridesigneren erverver seg kunnskaper om andres behov og søker etter produktfordeler som også andre fagutøvere i andre profesjoner er med å definere. Industridesign innebærer et uttrykk for kommersiell målsetning, det vil si det motsatte av kunst. Dette fordi industridesigneres svar på problemene er knyttet til økonomiske midler, funksjonelle behov og estetiske uttrykk for å skape merkevarer for bedriften. I motsetning til industridesigneren, søker kunstneren det unike og personlige uttrykk.
Innenfor noen arkitekturutdanninger undervises det i industridesign, der design er en faglig fordypning i slutten av studieløpet. Det designfaget har felles med arkitekturfaget er kunstfaglig pedagogikk i sin faglige tilnærming til å arbeide med funksjonelle estetiske uttrykk. Forskjellen mellom en arkitekt og en industridesigner ligger i arkitektens forhold til bygget, stedet og kontekst, samt rommet som funksjon og størrelser som strekker seg utover menneskekroppens dimensjoner i sin søken etter løsninger. Når arkitekten er ferdig med sitt bygg eller sine installasjoner på stedet som er valgt, kan ikke publikum velge seg vekk fra løsningen. Løsningen står plassert i det offentlige rom. Kjernen i industridesigneres faglige tilnærming, sammenlignet med arkitekten, er forholdet mellom produktet og bruker, der gjenstanden som regel referer seg til dimensjoner ved siden av menneskekroppen. Dessuten er kjernen i industridesignfaget produkt og masseproduksjon. Slik sett representerer produktet et valg forbrukeren må gjøre. Valg av produkt er frivillig – og produkter konkurrerer ofte med hverandre.
Både ingeniøren og industridesigneren arbeider med å planlegge, konstruere og produsere industriprodukter og systemer, men deres virksomheter er ikke identiske. Det er riktignok flere områder der fagemner overlapper hverandre, i det begge har med funksjonelle, teknologiske og produksjonsmessige kunnskaper å gjøre. Industridesignerens aktiviteter, i motsetning til ingeniørens, er mer basert på kunnskaper som kommer fra human teknologi, estetisk erfaring og fagemner i områdene kultur og samfunn. Ingeniøren støtter seg derimot i større grad enn industridesigneren til naturvitenskapelige områder, som også gjenspeiles i produktets design (engineering design). Forskjellen mellom en industridesigner og en maskiningeniør ligger i at industridesigneren søker i kriterier definert i brukerbehov og kommuniserer produktet igjennom estetisk forklaring (opplevelse og merkevare).
Det bør understrekes at det ikke finnes klare grenser i aktivitetsforløpet i et produkts tilblivelse. Et samspill mellom fagfolk som trenger hverandre er viktig. Disse to ovennevnte utdanningsretningene har forent seg i fagdisipliner innen næringsrett design.

Industridesigner Per Farstad