Utover på 1950-tallet foregikk det en debatt i designmiljøet i USA. Debatten dreide seg om to ulike orienteringssyn på utøvelsen av designyrket. Det ene synet stod for en selvbevist elitetankegang som la vekt på moralen foran økonomien, og ennå en ”åndelig” forpliktelse fra designerens side ovenfor sitt eget verk og publikum. Den andre retningen, som representerte en mer demokratisk tone, dreide seg om å gi bedriftens kunder hva de ville ha til enhver tid (Jeffrey L. Meikle 1990).

 

Ray and Charles Eames at the Aspen Design Conference, 1976. Credit: Eames Office, LLC emailed photo

The Arcitets Ray and Charles Eames at the Aspen Design Conference, 1976. Credit: Eames Office, LLC emailed photo

De to retningene representerer slik sett ulike fagpolitiske syn på utøvelsen av yrket. Den ene retningen påberoper seg å stå for produksjonsmessig kvalitet og nye moderne linjer uten overflødige detaljer. Funksjonen vektlegges i formgivningen. Denne retningen hadde røtter i europeiske kunstindustrielle ideer og eksponeres gjennom det amerikanske prosjektet Good Design på 1950-tallet. Utøvende designere skimtet til Europa og var imot streamline som de benevnte som formalisme. Noen fagutøvere både i Europa og USA gikk svært langt i sitt syn på design. De mente at designeren skulle arbeide på eget grunnlag uten innblanding fra andre. Gjennom egne ideer kunne de få frem kvaliteter ved produktet og på den måten påvirke folks smak. De ønsket en folkebevegelse som ivaretok inntressen som vektla produktets ”gode form” sett ut i fra faggruppens eget syn. Det kan se ut som om de står for et syn på design som innbefatter ønsket om at designeren både skal være den som lærer folk om god design, altså påvirke samfunnet til det ”beste” for forbrukeren, og samtidig være den praktiske formgiveren i en og samme person. I begrepet design ligger en dobbelhet som kan beskrives både innenfor kultur og industri. Industriprodukter tilhører både gjenstandskulturen som har med et samfunns identitet å gjøre, men er også driver av økonomisk fremskritt. Denne spenningen mellom industri og marked på den ene siden og kultur og samfunn på den andre har alltid følgt designprofesjonen. Dette kom tydelig frem i debatten i USA på 1950-tallet.

Raymond-loewy

Industrial Designer Raymond Loewy in his Streamline Moderne office, mid 1930s. The Streamline Moderne Era. Pinterest: Raymond Loewy, Offices and 1930s.

Parallelt med de designerne som har arbeidet i samarbeid med andre fagutøvere i komplekse produktutviklingsprogram har en sidegren av industridesign arbeidet innenfor mindre avansert teknologisk produksjon. De er forankret i håndverkstradisjonen og utvikler egne prototyper for salg til de som måtte produsere eksemplene. Produktene tar ofte utgangspunkt i designerens egen smak. De fleste produkteksemplene er beregnet for bruk i hjemmet. De to prosjektretningene er forankret i inntressefelt der formfrihet settes opp mot produksjonens styrende kompleksitet. Det sier seg selv at tekniske apparater, transportmidler og komplekse produkter ikke kan oppstå som prototyper på designerens verksted.

Per Farstad